Kjæresten min er borte.

Tiden har gått svært så fort, og i dag er 2.oktober. Det betyr at Espen reiste i dag, og jeg sitter på rommet mitt alene. Vi (i hvert fall jeg) har grudd meg masse til i dag. Han er ett år i millitæret, og når han er ferdig, går jeg på skole ett eller annet sted.

Til tross for mitt svært gode humør i dag, måtte jeg felle en tåre når Espen skulle reise. På toget hjem følte jeg meg ganske tom. Tenk; han har reist. - Poff! - Så var han borte. Jeg tenkte jeg fikk gjøre det beste utav dagen likevel, og trasset tristheten min og ryddet rommet. Skulle ønske Espen kunne sett hvor fint det (ikke) ble... Deretter jogget jeg en ganske hard tur. Tenk om Espen kunne vært med! Han hadde løpt fra meg uansett.

Magen min er tom, men jeg vil ikke spise. Hodet mitt surrer, men jeg klarer ikke rydde tankene. Hjertet mitt dunker, men jeg klarer ikke beskrive følelsen det har. Kjæresten min har reist. Tenk, han har faktisk reist.

Dette ble da vel sippette. Beklager... Men sånn er det : )