En provoserende tanke

Må msn står det altid "sier:" bak navnet. Hvorfor gjør det det? Tenk om du er skikkelig sinna, og vil kjefte på noen? Du kjenner det koker inni deg, og hodet blir rødt av sinne. Ordene ligger klar på tunga, og venter på å bli ropt ut! Men hva gjør du? Du sier dem pent og rolig ut. Sier dem.

En annen gang snakker du med din kommende kjæreste. Dere prater og småflørter. Du vil late som om du hvisker noe lurt i øret hennes/hans. Siden dere sitter forran hver deres pc-skjerm, må du bruke skriftlige virkemiddel for å sette ham/henne inn i situasjonen. Men du kan ikke hviske. Det går ikke an! For vet du hva? Det står at du sier ordene.

Forresten, når jeg tenker meg om, så kan du i teorien ikke engang si noe. Du skriver det.

What a day!

I dag har eg klart det stora! Eg har gått fra å bli prest ner av alle gjøremålå og av alt stress, te å klatra opp på toppen av di. Der he eg oversikt og kontroll. Har fått gjort litt lekse, trent på svømming og rydda leiligheden. Jess, digg!

Heilt erligt hørres det bedre ut enn det er. Har passe masse lekse og trene temmele lite. Økonomien kunne forsåvidt våre hakke bedre òg. Jaja...

Dette e litt "off topic", men eg kjørte heim fra svømmingå i dag, åsså låg en stakkars påkjørt gråspurv i veien! Han va skada, men kom ingen vei! Åh, huffameg, neiognei, stakkar. Han må ha hatt SÅ vondt! Å eg konne ikkje gjer noge! Bare tenka at snart komme en bil å kjøre øve han. Då sleppe han kanskje jaffal å ha så vondt.

Anyways, kjærasten min er på msn, så eg må snakka me han:) hejdå